| Nostalgi med nerve |
| Skrevet av Elling Finnanger Snfugl | |
| fredag 09. januar 2009 | |
|
Oslobandet Death is not Glamorous har alltid gått sine egne veier. Siden starten i 2005 har de brydd seg lite om det de beskriver som aldrende norske journalister med skinnjakke, hestehale og ortodoks-fundamentalistisk holdning til musikkens historie, og heller kommet seg ut av landet for å bli hørt. Det er ganske så tydelig at det er over dammen de musikalske røttene ligger. De første EP’ene har imponerende nok solgt over 10.000 eksemplarer med god hjelp av intens turnering i USA og Europa. Innen debutskiva Soft Clicks kom ut nå i desember på oslolabelen Fysisk Format, hadde bandet allerede godt på vei etablert seg selv som et eget referansepunkt innen sjangeren. Dette er melodiøs hardcore punkrock med internasjonalt tilsnitt. Bandets idealer ligger i amerikansk nittitalls melodiøs hardcore i gata til Gorilla Biscuits og Lifetime, kanskje med hovedvekt på siste. Death is not Glamorous' slagord ”Oslo’s Best Dancers”, med relativt åpenbare referanser til i Lifetimes ”New Jersey’s Best Dancers”-plate fra 1997, sier vel sitt om forkjærligheten til New Jersey-bandets kjappe skatepunktrommer, drivende gitarer og rett-i-trynet punkvokal. Samtidig har vi disse herlige Hot Water Music-aktige gitarmelodiene som ligger over drar det hele opp betraktelig i mine øyne. Noe av styrken til oslobandet ligger nemlig i evnen til å variere. Om ikke så mye i vokalen. Den er der den skal være sjangermessig. Herlig ru og spyttende, med en egen evne til å få oss til å føle at frontmann Christian Medaas mener alvor. Grunnstenen for plata er sant nok lagt i det energiske punkdrivet, men det gis også rom for avbrekk. Mest tydelig er det kanskje på låta ”Straight Through”, som starter mid-tempo i noe svenske Millencolin godt kunne laget i sin glansperiode. Det slås oppskriftsmessig om til god gammel dobbel trommebeat, før vi overraskende tas helt ned et ekte emoavbrekk. Da snakker vi emo slik emo opprinnelig var på midten av nittitallet, og da tenker jeg kanskje særlig på Mineral. Skjøre, klimprende gitarer og såre struper. I en til tider noe monotont punklandskap evner Death is not Glamorous å skape noe som holder deg engasjert gjennom ei hel plate. Uten å ha sett guttene live, kan jeg vel med vel viten om bandets over 200 konserter i 21 land føle meg ganske så sikker på at dette pumper ekstra godt fra seg på scenekanten. Osloguttene har ikke kviet seg for å ta turen ut fra øvingslokalet. Nå gjelder det bare for oss nordmenn å også ta turen opp fra sofaen, våkne opp fra vår perfeksjonerte skoletradisjon og ta innover oss en dose ektefølt ren og skjær musikalsk energi. |
|
| Sist oppdatert ( mandag 12. januar 2009 ) |
Noen kjappe: :