Fascinerende uinspirert
mandag 24. november 2008
Lars Myrvoll er en aktiv sjel som uttrykker seg i flere både musikalske og andre kunstformer. Uheldigvis for BHCF var det bandet Fatuhiva han hadde tatt med seg oppover til Bodø. Vanligvis beveger Myrvoll seg i mer eksperimentelle sjangre, og Fatuhiva føles sånn sett som et fritidssyssel. Et eller annet å gjøre når de andre prosjektene blir for slitsomme.

En lang seanse med lydmann og lydprøving var forløperen til konserten, men samtidig føltes konserten som en naturlig etterløper av denne seansen. Ting tar tid heter det seg, og ting tok tid med Fatuhiva. Et enkelt og rent lydbilde, med finurlige gitarpassasjer og en dryg og seig rytmeseksjon dro publikum smygende avgårde.

Hardcore er befriende. Uttrykket er så klart og energien er så umiddelbar. Aldri er det tvil om at artisten må ut med noe. Men en hardcore-festival inneholder langt mer enn bare hardcore. Årets festival er kanskje enda mer enn før en vid og åpen festival. Fatuhiva befinner seg blant innslagene lengst unna hardcore, i alle fall når det gjelder energi. Men manglende energi er ikke den eneste grunnen til at det blir uforståelig hva Fatuhiva vil. Hvilken følelse skal man stå igjen med etter en konsert med Fatuhiva? Hva ønsker de å uttrykke?

Bedre blir det heller ikke av at frontfigur Myrvoll tilsynelatende er helt uinteressert i å vise at dette betyr noe for ham. Kanskje var Fatuhivas problem at de spilte akkurat på BHCF. Ingen andre band på festivalen befinner seg så tydelig i en annen sfære enn resten. Fatuhiva har langt fra den samme naiviteten som festivalen delvis bygger på. Her var ingen umiddelbar lykke ved å uttrykke seg. Kanskje var Fatuhivas konsert et bevis på at festivalen har mistet noe av sitt fundament, sin opprinnelse på veien mot å få et større publikumstekke. Eller kanskje Fatuhivas rett og slett var forferdelig kjedelig.