Joomla Sport Template

Verden trenger ikke en singer/songwriter til. Vi har langt flere enn vi trenger allerede. Heldigvis har Moddi skjønt det han også. Han er nære, like ved, men har et par triks oppe i ermet som holder ham på den riktige siden.

Dramatikk er et av dem. Når Pål Moddi Knutsen åpner munnen er det lite som tilsier at han skal bryte ut i skingrende brøl noen minutter senere. En spak liten figur med et trekkspill som dekker stort sett hele ham, og med en enda spakere stemme. De uheldige som sto helt bak i salen, la nok ikke merke til at en konsert hadde begynt engang da han åpnet konserten alene med trekkspillet. Kanskje var det grunnen til at flere ikke klare å holde kjeft underveis, og så smått sjenerte de roligste partiene til Moddi og hans medmusikanter. Men de rolige partiene fungerte fantastisk som innslag i konserten, som motvekt til Moddis dramatiske høydepunkter.

Moddi holder seg unna det verste melankolioppgulpet som de fleste andre i lignende sjangre faller så lett for. Pål Moddi Knutsen klarer å gi en følelse av sårhet, og attpåtil føles den ekte. Plutselig var det hyggelig å høre gitar med strykere igjen. Ikke bare klamt og unødvendig.

Hype fra Pitchfork er ikke alltid et kvalitetstegn, men Moddi har en ustråling og personlighet på scenen og i musikken som er så alt for sjelden for personer som stabler seg opp på en scene. Noe vil ut, og noe må ut.