Joomla Sport Template

Andremann ut på Sinus torsdag kveld var by:larm-aktuelle Einar Stray. Etter å ha imponert på Øyafestivalen og dratt i land Ukas Urørt-tittelen med sangen "Arrows" i august, har betongbyen Oslo fått et nytt indie-håp. Denne gangen i form av en 18 år gammel, tynn, smånerdete gutt med forkjærlighet for de skjøre lavmælte melodiene. Dette er likevel en singer/songwriter med ambisjoner utover den tradisjonelle oppskriften.

Da bandet rigget opp på scenen, gikk en tjukk småfull mann forbi. "Fiolin og kassegitar, det går jo aldri bra", spyttet han ut av snuskjeften sin. Einar Stray tok tak i kritikken og motbeviste påstanden. Han tok på seg den venstrehendte kassegitaren og trådte forsiktig fram på scenen. I følge med ei svært talentfull cellodame la han ut med tostemt vokal fra første strofe. Det hele fortoner seg svært så koselig koselig, faktisk. Mitt første møte med lysluggen lovte godt. Duetten dro straks tankene til Damien Rice's samarbeid med Lisa Hannigan. Har du den rette sjangeren, de rette stemmene, blir slikt himmelbra. "Two soft voices, blended in perfection" som Kings of Convenience synger det. Ganske treffende. Einar har noe på gang her. Nå gjelder det bare å spikre låtmaterialet.

Derfor var det både bra og mindre heldig at neste låt kom i form av fantastiske "Arrows". Det starter i et slags akustisk Sugur Ros-land. Lag på lag bygger det seg opp med vakre, men statiske melodier. Akkurat når man tror man har kommet dypt nok inn i drømmelandskapet, utvikler det seg videre mot den mer melodiøse visepopen. Bandet har utvidet seg med både fiolin og ekstra gitar og perkusjon. Låta skaper forventninger om en storlått videre opplevelse. Dette vil vi ha mer av.

Bandet velger heller å trekke seg litt tilbake. Ikke nødvendigvis noe galt med det, men publikumspratet på Sinus begynte etter hvert å overdøve musikken. De to ivrigste meterne med tilskuere foran scenen tok flere ganger steget ut og hysjet på de utålmodige hardcore-entusiastene. Uten særlig effekt.

Konserten kom inn i et spor som ikke helt levde opp til den flotte opplevelsen vi fikk servert tidligere. For all del, musikken var svært behagelig og fin å høre på, men jeg ble stående med en følelse av noe litt uforløst. Visene ble litt flate. Riktig nok, bandpotensialet blir bra utnyttet i form av veksling mellom piano og gitar, klimpreeffekter og gode arrangementer, men likevel står jeg igjen uten de største høydepunktene. Det løser seg opp og river seg løs noen ganger. Dessverre i alt for korte runder.

Alt i alt kommer jeg vel til å skryte litt av Einar til folk der ute. Det er svært lovende, og gleden kan fort stå i taket når han får stablet et fullkomment album på beina og låtvalget blir større. Til nå har han senest en 12" splitt-vinylutgivelse med Moddi å hvile seg på, fra respektable Spoon Train Audio. Vi håper på mer.