Joomla Sport Template

Om et eller to år hadde Kråkesølv fått en gloheit anmeldelse. Akkurat nå får de sånn passe.

Egentlig er det urettferdig. Kråkesølv kan ikke noe for at de ikke har spilt flere konserter eller levd flere år. Beklageligvis vises denne mangelen på autoritet og tro på at de lager fantastisk musikk. De slipper seg ikke helt løs, de gir følelsen av femtenåringer som møter svigerforeldrene for første gang med skuldrene oppe ved ørene og blikket vendt nedover. Det blir shoegazing i ordets visuelle forstand.

Heldigvis glemmer de seg innimellom, tar tak i oss og tar oss med. Da forsvinner tankene om alder og autoritet, da er vi inne i oppvekstens angst og fremtidsuro, inne i en skjør tynn verden bekledd med et underfundig og originalt språk, og med en ærlighet (i øynene) som gir konserten høydepunkter. Med ett har de oss oppe i toppen av krona. Helheten, derimot, er nærmere midten på treet.

Kråkesølv spiller emo, omtrent. Emo slik de spilte før tallet bekket to tusen, uten all staffasjen. Spinkelt og følelsesmessig fra forstadsungdom som er desillusjonert i sitt møte med verden. Instrumentene sitter godt i hendene og de spiller trygt og godt. Alt er vakkert, om enn litt trist. Og det er alt. Utover i konserten melder det seg behov for mer. Et ønske om noe som bryter eller noe som er stygt (lydmannen bidro med noen utilsiktede bidrag nå og da). At de hadde kjørt postrocken enda litt lenger, eller et eller annet. Ikke enda et fint, melankolsk riff, men en overraskelse. Men, nei. Etter siste nummer blir en mangel eller et savn hengende igjen.

Som sagt er kritikken nærmest urettferdig. Kråkesølv har et par ingredienser de fleste ferske band kan misunne dem. De har meloditeft og, spesielt, et eget språk. Når de etter hvert innser at de har det som trengs, at de har muligheten til å spille i et sabla bra band, da blir Kråkesølv artig.