Joomla Sport Template

Det er nok av impulser å ta innover seg i Squarepushers jazzede drum’n’bass-landskap. Nesten for mange.

På ”Just A Souvenir” har engelskmannen Tom Jenkinson, aka Squarepusher, virkelig tatt fram instrumentet sitt igjen. Denne gangen tar den tidligere jazzbassisten likeså godt med hele bandet på lasset. Den elektronisk drevne drum’n’bass-grooven er i stor grad lagt på hylla til fordel for et mer akustisk drevet lydbilde. Ikke at elektronikken og rytmene er lagt på hylla, for all del. Det er bare mer underlagt bassdrivet enn tidligere.

Det starter likevel overraskende chill-out på platas første spor, Star Time 2. Mykt og enkelt, koselig fengende riff i grunn - Commodore 64-type-melodi på topp. Som tatt ut fra et nittitalls dataspill-landskap.

Etter en liten tur innom loungen og soulpartyet blir vi ledet videre inn i noe som best kan beskrives som en elektrolåt basert på hovedriffet i Ramones’ Blitzkrieg Bop. Jeg har store vanskeligheter med å avgjøre om jeg skal se på dette kun som en litt artig kvasi-fengende musikklek enn om det faktisk er noe mer bak det. Har man hørt tidligere Squarepusher-utgivelser, skal man ikke lete lenge for å finne liknende problematikk. Mannen liker å leke seg, og jeg velger å ikke tolke det i hjel.

Dette er ikke noe for selvhøytidelige musikk-elitister på leten etter en større sammenheng. Da må man heller fryde seg over kreativiteten. Alt er hjemmesnekret ned til det minste knirk, uten nedlastninger, klipping eller liming i programvaren.

Etter en noenlunde kontrollert start, virker det som om Squarepusher går litt lei og slår om tonen. Fra femtelåta Delta-V og store resterende deler av plata tar han oss med på syre-rave uten like. Volumet skrus opp, pedalene plugges inn, og bassen får en vreng som selv Motorpsycho-bassist Bent Sæther ville krympe i buksa av.

Elektrobeatsene fra 2006-utgivelsen Hello Everything er byttet ut med tørre, energiske jazzrock-trommer. Mye av materialet kunne godt vært tatt ut fra den tøffeste progtida på midten av 70-tallet, med band som King Crimson og Yes i førersetet. Det er tydelig hvor Jenkinson henter inspirasjonen sin fra. Særlig kommer dette til syne i platas lengste spor, den litt over sju minutter lange The Glass Road.  

Til tider er det opphaussede kompet nesten litt for mye å ta innover seg. Det er til tider overbærende intenst, som tatt ut i fra et hvilket som helst manisk Mike Patton-utbrudd. Man får lyst til å knipse tabeller av mindre. Likevel har det sin funksjon. Selv oppdaget jeg for eksempel at det aldri før har sprutet så voldsomt mange ord ut av tastaturet på tre og et halvt minutt som under låta Tensor In Green.

Alt i alt er dette merkelige saker som for veldig mange kan være vanskelig å ta innover seg. Er du likevel villig til å gi plata noen flere runder i spilleren, kan til stadighet oppdage at det som før virket ustrukturert og rotete faller på plass. Muligens.

Hva synes du?