Joomla Sport Template

Bandet som kuppet showet i Dan Børge Akerøs ”Kjempesjansen” på NRK i fjor, kom onsdag 15. oktober på røvertokt inn i Samfunnets storstue. Etter suksess også under by:larm, var det med en viss nysgjerrighet og forhåpning om å bli positivt overrasket jeg tråkket inn i storsalen.

Man kunne raskt skjønne hvorfor det norske folk slengte seg på telefonen for å stemme fram Valdres-jentene i talentprogrammet. Her var det lørdagsunderholdning nok for mange og enhver. Folkelig, folkelig, med vitser i Herborg Kråkevik-land.

De fire damene dro i gang showet med både trompet, jodling og bassgitar i form av en overdimensjonert mandolin. Det var fascinerende hvor gjøglete det kunne bli. Hva slags skranglete sigøynerband var nå dette? De byttet instrumenter til stadighet og sang firstemt som et hvilket som helst musikklinje-kor. Likevel et rimelig flinkt sådan.

Jeg ble tidlig sterkt bekymret for at dette komme til å bli for mye av det gode. Med disse kattene i bakgården hadde i alle fall ikke jeg fått mye blund på øyet. Sirkuslirekassa rullet og gikk hele kvelden med nesten irriterende mange like spøkelseshusaktige orgel-introer. Morsomt var det allikevel, og bookingmessig kunne Samfunnet innkassere en fin suksess med tanke på kveldens oktoberfest-tema.

Her gikk det i ompa ompa og høy flaskeføring. Man kan ikke la være å tenke på Mr. Bungle når man hører Katzenjammer. Hvis man i tillegg tenker seg en slags salig nasjonalromantisk Odd Nordstoga på irskpub, som etter et par Guinness for mye ramler over ølkrana med hodet inn kjøkkendøra og fortvilet må konstatere at noen har sluppet Kaizers-trommisen løs blant kasserollene, er man ikke langt fra et riktig bilde av det vi fikk servert denne onsdagskvelden.

Dette var et inntrykk jeg lenge også stod i fare for å sitte igjen med. Heldigvis visste pusene å slutte jamringen mens leken var god. Katzenjammer var klar over begrensningen i det å ikke ha gitt ut mer enn ei skive. Det er som regel bedre å spille korte konserter der folk har lyst til å høre mer, enn konserter blir lei fordi du spiller for lenge.

Konsertens definitive høydepunkt, P3-hiten ”A bar in Amsterdam”, med et refreng i Iron Maiden-klassen, kom sent - men godt. Det var tydelig at folk hadde ventet, og hender med halvfulle plastbeger steg til værs i storsalen. Folk synkrondanset som i en ølhall i Bayerland.

Alt i alt hadde de fire jamrerne mye godt å fare med, og for et bredt publikum. Men det er like mye underholdning og fest som det er musikk. I alle fall enda.

Hva synes du om konserten?