Joomla Sport Template

Det var et fyrverkeri av en Broadway-musikal som besøkte kulturhuset mandag kveld.

Hovedpersonene, fattigjenta Belle Poitrine (Hilde Louise Asbjørnsen og Sally Nilsson) og rikmannssønnen Noble Eggleston (Per Christian Ellefsen), holdt tempoet oppe de drøyt to timene de underholdt Bodø-publikummet, med uttrykksfulle ansikter, sang, dans, heftig replikkveksling og alt annet som hører et Broadway-show til. Sceneutfoldelse manglet i alle fall ikke, snarere tvert imot. I Little Me fra 1962, skrevet av Neil Simon, Cy Coleman og Carolyn Leigh, møter vi fattigjenta Maybelle Schlumfert, senere Belle Poitrine. Hun drar ut i verden på jakt etter penger, kultur og sosial posisjon, det er alt som skal til for at byens største snobb skal la henne gifte seg med sønnen, Noble Eggleston. Det er med stort pågangsmot Belle jobber for å få Noble, overklassegutten som studerer jus og medisin samtidig, for å bli lovlydig lege. Veien går via flere menn, som mafiabossen, en fransk kunstner, en mindre intelligent millitærsekretær, en opprinnelig tysk regissør og en østeuropeisk prins, samtlige spilt av Ellefsen. Belle deler sjenerøst ut gaver hun har fått fra naturens side, og med sine to store fordeler jobber hun seg opp fra naiv fattigjente til filmstjerne.

Om Little Me bør regnes som en musikal, eller om denne norske versjonen, oversatt av Ivar Tindberg, kategoriserer bedre som teater med noen sanger innimellom, er usikkert. Det var langt mellom hver melodi, noe den mest musikalske delen av det beskjedne publikummet kanskje var glade for, med tanke på at skuespillerne ikke var de helt store sangerne. Isteden var det veldig mye snakk. Belle Poitrine, som i starten var en gnålete ung jente, og som ble eldre, men som fortsatte å gnåle minst like mye, ble til slutt irriterende. Kjappe replikker haglet fra alle kanter, hele tiden. Det ble for mange morsomheter, og dette gjorde også flere av scenene unødvendig lange.

Det var ikke egentlig skuespillerne det var noe i veien med. De overspilte ofte, men slik skulle det være, for showbiz er showbiz. I tillegg hadde Ellefsen så imponerende raske kles- og rollebytter at bare det i seg selv var underholdende nok. Utfordringen lå mer i at det i lengden ble slitsomt å følge med på all snakkingen og alt tøyset, det ble for mye av det gode.