Jake Ziah er nettopp kommet hjem til Norge fra en to månederes turne i Frankrike, og benytter like godt anledning til å gi ut sin andre fulllengder på åtte år. Bandet, som tidligere gikk under navnet Fergemenn, er tilbake - fire år etter kritikkerroste «These days do you no justice», med oppfølgeren «Lights and Wires».

Lights and wires starter lovende. Første sporet «Leave no stone» er en stemningsfull og melankolsk låt som sniker seg galant inn under huden din. De harmoniske koringene og den deilige melodien gjør låten til platas absolutte høydepunkt.

Deretter går det imidlertid litt nedover. Med unntak av et par-tre spor greier ikke resten av platen å leve opp til det fanastiske førstesporet. Men at det bor noe i bandet, et uforløst potensiale, er helt sikkert. Noe de også glimtvis lar oss høre. Dystre «No direction» er et eksempel på dette. En nedstrippet og mørk låt. Her er vokalist Arnar Vågen alene. Kun akkompagnert med en gitar synger han hjerteskjærende «Dont know if it's gonna get better». Det blir det heller ikke. Etter de fem første sporene mister Jake Ziah litt av teften og intensiteten, og man sitter igjen med et heller ujevnt album, der de store øyeblikkene uteblir.

Jake Ziah fremstår på «Lights and wires» som en litt dårligere kopi av Madrugada. Et band som ikke helt har funnet sin egen sound enda. Bandet klarer seg best på de dystre og rolige låtene, synd det er så få av dem.