Joomla Sport Template

Fame er høstens store filmskuffelse. Regissør Kevin Tancharoen har lagd nok en dansefilm, og ødelagt en klassiker i samme slengen.

Skoleklokkene ringer og pirrer forventningene til det ytterste. Endelig et gjensyn med kultfilmen Fame. Allerede i åpningsminuttene er filmen gjenkjennbar, tydelig basert på den Oscarvinnende originalfilmen fra 1980. Det nydelig auditionkaoset blir gjenskapt gjennom kvalitetsfoto. Åpningsscenene er også av de mest troverdige i filmen, mye takket fantastiske dansere. Det som ikke fungerer allerede her er det samme som ikke fungerer i resten av filmen. Scenene føles ikke ekte og organiske. Det er ikke nok kaos. Filmen er også spottet for humor, og manuset er generelt svakt.

Det som virkelig svekker filmen er historien. Du blir ikke ordentlig kjent med noen av de ørten karakterene, og få av dem har historier vi ikke har hørt tusen ganger før. Den rike, pliktoppfyllende jenta som gjør opprør mot foreldrene sine, for å gå sin egen vei. Ghettogutten som mistet lillesøsteren sin i en skyting, og har en mor som jobber tre jobber. Eller emogutten som ikke når egne ambisjoner, og vil hoppe foran t-banen. Det høres kanskje heavy ut, men det var skuffende lite intensitet i filmen. Karakterene var ikke rare nok, ikke sinte nok. Jeg opplever heller ikke at ungdommene vokser eller utvikler seg sammen med handling. Tenåringer på en kunstskole i New York trenger ikke nødvendigs bli utgangspunktet for nok en klisjefylt ungdomsfilm. Det er faktisk ganske få grep som skal til for å lage noe som er litt annerledes. Som å ikke la et kjedelig kjærestepar dominere filmen. Et kjærestepar som ser ut som søsken og oppfører seg deretter. Hvor er temperaturen, romantikken? Jeg savner sårt kunstelever som Coco og Leroy fra Fame (1980). Ungdommer med en historie, som gjennom dyktige skuespillere blir formidlet med nerve og følelser.

De støttende skuespillerne er også skuffende i filmen. Med gamle ringrever som Kelsey Grammer og Bebe Neuwirth  fra Fraiser og Megan Mullally fra Will & Grace, skulle filmen få sine øyeblikk med comic relief. Det fungerer dårlig. Alle forsøk på humoristiske innslag i denne filmen blir bare flaut. Jeg tror allikevel at samtlige skuespiller kan yte vesentlig mer med et sterkere manus, i en mindre kommersiell produksjon.

Den legendariske lunsjscenen er et klimaks i Fame (1980). Toner fra saksofoner, fioliner og et dusin andre instrument blir vevd sammen med sterk sang fra karismatiske Irene Cara som Coco. I nyversjonen har den blitt en svært pinlig seanse. I forsøket på å modernisere scenen er freestyle battle og videoblogging lagt til som kantineaktiviteter. Ikke bare er musikken ny og tåpelig tilfeldig, men alt er overregissert og minner mer og mer om High School Musical. For å heve en slik musikalsk scene trenger du en sterk vokal som kan binde de ulike musikalske utrykkene sammen. Det mangler denne kantinescenen og filmen forøvrig, for å være litt streng.

Filmen har allikevel noe underholdningsverdi. Foruten om at bildene er pene, får vi 19 ganger presentert dansetrinn som løft, hopp og piruetter i sakte film med lydeffekter. Det er jo noe. Dansescenene er virkelig den eneste grunnen til å gå å se denne filmen. Med So you think you can dance-danser Kherington Payne i spissen, ser vi mindre klassisk ballett og hovedsaklig jazzballett, moderne og lyrisk dans. Blandet med interessante uttrykk inspirert av sirkus og stammedans, gav dansescenene filmen noe ekstra. Det blir en mager trøst når vi ikke får servert det obligatoriske splitthoppet i det som ble et antiklimaks av en finale. På toppen av det hele må vi vente helt til rulleteksten før vi får høre tittellåten Fame. Nei, popp popkorn hjemme og lei originalen!