| Boblende Bobby |
| Skrevet av Sofie Prestegrd | |||
| fredag 15. mai 2009 | |||
|
Onsdag kveld huset den verdenskjente artisten Bobby McFerrin Bodø kulturhus. Kulturhuset er så godt som fullt når McFerrin går på scenen, men få våger seg frem på de fremste radene. Kanskje de vet at Bobby er kjent for å dra publikum aktivt med i konserten? Noe som er helt i tråd med Rikskonsertenes nye sangsatsing, Hele Norge Synger. Det er nemlig i den sammenheng McFerrin er på Norgesturné nå i mai.
Det er kun et enkelt rampelys og en stol på scenen når Bobby rusler avslappet inn på scenen i en gråbrun t-skjorte og slitte jeans. Rastaflettene, der grå hår har fått grobunn, er knyttet opp i en knute på hodet. Etter at han har takket publikum for applausen og satt seg trygt på stolen går vokalmesteren i gang. De lydene, musikken og støyen som Bobbys stemme improvisert skaper, er nærmest ubeskrivelig. En mektigere, flytende og mer dynamisk stemme finnes vel knapt. Publikum rundt meg tar til tårene få minutter ut i konserten. Dette er sterkt. Et instrument Musikken er rytmisk og kan gi assosiasjoner til stammer i det djupeste Afrika. Sangene blir heller ikke sunget på noe språk. Derfor kan det hele virke ganske merkelig på noen av de mange bodøværingene i salen, som ikke helt visste hva de gikk til. Hele mannen er jo et instrument! Han er flere instrument. Nærmest et orkester. Han trommer på brystet, tramper i scenegolvet, og holder mikrofonen som han spiller på et blåseinstrument. Øynene hans er lukket og fokuset hans og vårt er på musikken. Bobby McFerrin er kjent for å klare å mikse ulike sjangrer. Her har vi R&B, pop, jazz, klassisk og World Music om hverandre. Jeg synes personlig at Bobby lager musikk som det ikke er mulig å sette i bås. Det er det som gjør hans musikk så forfriskende. Publikum deltar Vi er ikke langt inne i konserten før publikum forventes å delta, alt Bobby gjør er å vifte litt med armene og vi er i gang med en plystresymfoni. Det gir en helt unik konsertopplevelse å føle at en bidrar selv. En får også en litt pussig samholdsfølelse med resten av publikum. Uten at du føler at du er på vekkelsesmøte. Stemningen i salen er høy og folk trives med å ta i bruk den stemmen de har. Det lokale damekoret Ylajali kommer opp og opptrer. Først alene, så tar han grep om dirigentrollen. Alt blir gjort med intens musikalsk lidenskap og konsentrasjon. Både fra Bobby og koret sin side. Situasjonen er tydelig uvant for de 17 damene i koret, som fniser under improviserte sesjonen. Bobby krydrer den salige korsangen med lyder og toner en sjelden hører fra et ikkeeksisterende språk. Situasjonen blir fort litt banal og komisk. Noe som egentlig bare bidrar til underholdningsverdien i konserten. Dette er kanskje musikk for spesielt interesserte. Eller kanskje bare for de som er litt åpne, tålmodige og som elsker musikk. Undertegnede koste seg i hvert fall rått! |
|||