| Anonym Oberst |
| Skrevet av Ida Ramberg | |
| torsdag 07. mai 2009 | |
|
Conor Oberst er et av vår tids største musikalske genier, sier du? Ikke på denne plata i alle fall. Mannen fra Omaha, Nebraska, som ikke har rundet 30 en gang, har allerede hatt en musikalsk karriere i rundt 16 år. Hans første utgivelse var kassetten ”Water” som kom ut i 1993, og etter det har det gått slag i slag med soloutgivelser og utgivelser med band som Bright Eyes, Desaparecidos og Commander Venus. Obersts siste utgivelse var ei selvtitulert soloplate i 2008, også her sammen med The Mystic Valley Band. Forskjellen fra forrige til denne plata er at bandet nå også får slippe til i mikrofonen. Hyggelig for dem, men kanskje ikke et sjakktrekk for plata sin del. Dessverre. Conor Oberst har en helt egen, litt underfundig og naiv vokal som skal ha en stor del av takken for at de tidligere utgivelsene hans har vært så bra og så spesielle som de har vært. Når denne vokalen plutselig ikke er å finne på en stor del av låtene, begynner plata med en gang å halte litt for min del. Kall meg gjerne barnslig, men står det Conor Oberst på coveret så vil jeg høre Conor Oberst på plata. Valuta for pengene. Soloplata fra 2008 var kanskje en av fjorårets beste utgivelser. Obersts styrke er at han klarer å fornye seg og lage ulike typer musikk, som alle holder like høy kvalitet. Hører man på noe av det tidligste solomaterialet hans, eksempelvis plata ”Here’s to special treatment” fra 1994 og sammenligner det med Bright Eyes’ alternative, countyrinspirerte pop og Desaparecidos’ energiske og hardere låter, med lettere desperat vokal, skulle man nesten ikke tro det var samme mannen det var snakk om. Fjorårets plate var myk i kantene, i likhet med Bright Eyes, og bød på et knippe låter med countrypreg som kunne kurere selv den verste mørketidsdepresjon. Mr. Oberst gjorde sine allerede store sko enda større og enda vanskeligere å fylle. ”Outer South” inneholder spor som beviser at Oberst absolutt ikke har mistet grepet på musikerrollen enda. Eksempler på dette er låtene ”Nikorette” og åpningssporet ”Slowly/Oh So Slowly” som begge er glitrende låter fra samme skuff som Obersts aller beste materiale. Her beviser han nok en gang at han fortjente tittelen som beste låtskriver som The Rollling Stone tildelte han i 2008, og at alle sammenligningene han får med Bob Dylan ikke er helt bak mål. Platas beste spor er allikevel ”Big Black Nothing”, skrevet og fremført av bandmedlem Nik Freitas. En elegant og fascinerende utført låt. Bare så utrolig synd at den kunne vært enda kulere med Oberst på vokal! Jeg kan i bunn og grunn ikke si noe direkte negativt om ”Outer South”. Den er ikke dårlig. Vokalprestasjonene er helt ok, det musikalske likeså. Låtene er gjennomførte og i mange tilfeller gode. Men så kan ikke plata kalles dirkete engasjerende heller. Den blir litt for tam og litt for ensformig. Der forrige plate var avslappende og rørende er denne bare litt anonym. Det er synd om dette blir noens førsteintrykk av Conor Oberst, for selv om plata er godkjent så er dette Oberst på sitt svakeste. |
|
| Sist oppdatert ( fredag 08. mai 2009 ) |