Når jeg skriver dette sitter jeg på NSB Café og nipper kaffe, og gurgler i meg svett grillpølse med Heinz ketchup og sennep fra muligens samme merke.

Jeg ser utover det særnorske landskap med de høye fjell – nei, rettelse, jeg ser kun bek mørke. Mørketiden har nemlig ålet seg mer og mer over oss. Også i bygde-Norge, som jeg liksom skulle nyte denne ti-timers lange turen mot barteby, fra Bodø.

Da begynner jeg å tenke, hva er bygde-Norge uten sollys? Det er jo bare øde, skumle trakter og perfekte forhold for lugubre handlinger. Hva skjer da, og hva kan man gjøre? Hva gjør bygde-Norge finere, når det ikke er lys. Stjernene? I Norge har du stjerner også i de største byene, kanskje med unntak av Oslo(?). Turer og mark? Det har du også i de største byene.

Jeg opplever at telefondekningen forsvinner med en gang vi rykker en inch utenfor nogen lunde bebodd mark, og irriterer meg grønn der jeg veiver med nokiaen og skraper den mot taket i vogn 1(komfortvogna, oh, yes) på mitt NSB-tog. «FADERRULLAN!» kunne jeg ha skreket, men det gjorde jeg ikke.

Joda, det er fint å ha et sted å rømme til om man skulle trenge det i blant, men man trenger ikke BO der. For når trenger man å rømme til byen? Et kjempealternativ forsvinner jo om man bytter på rollene her. For å sitere en gammel helt: «DET ER JO ET KJEMPEPROBLEM!!!» 

Hvorfor er det en bra ting å kjenne alle innen mila? I byen er man jo faktisk ikke pålagt å kjenne naboen en gang. Så argumentet om å flytte til bygda for å unngå folk, mister litt tyngde av den grunn. Nekter du å hilse på naboen på bygda, burde PST meldes inn.

Jeg skal ikke undergrave bygdelivet her, mange flotte, viktige folk er født og støpt der ute. Jeg bare sitter på toget og lurer – hva er det som er der ute. Jeg vet jo at det er bra, men jeg ser det ikke. Denne turen som skulle være så fin…

Holla back girl, Ole-Fredrik L.

Senere på kvelden skrev Ole-Fredrik også dette på Twitter:

Hør podkasten av forrige sending hvor Verdiløse Menn tok for seg by og land her.