Joomla Sport Template

To er bedre enn tusen. La casa fantom lagde mest og best lyd av alle. 

Et band trenger ikke flere enn to stykker. Faktisk er det ofte bedre hvis det bare er to. En på bass og en på trommer. I stedet for å legge inn en trommesolo, kan du med to stykker ha trommesolo hele veien. Trommis Lars Toverud har et epileptisk forhold til trommene sine, og gir uttrykket all den støyen og det livet som kunne manglet uten gitar. 

Hardcore fortjener innlevelse. Å lure på om artistene legger noe i det de holder på med, ødelegger alt for ofte konsertopplevelser. Med La casa er tvilen aldri til stede. De evner å skape en dommedagsstemning og en følelse av håpløshet som umulig kan misforstås. Det tallrike publikummet så også ut til å la seg forføre av undergangstonene fra scenen, og bidro til å skape en intens og fortettet stemning i salen. 

Bandet har et nært slektskap til gammel norsk pønk. Melodilinjene er ikke overraskende, men de er akkurat slik de skal være. Å få pønk til å bli sårt er en vanskelig oppgave, særlig uten å gå over til å bli platt. Heldigvis ligger La casa godt innenfor grensa hele veien, og gjør opplevelsen større med de rolige avdempede partiene. Dynamikken i konserten blir god med blandingen av det naive rene og det kaotiske harde. 

Dessverre ble deler av konserten skjemmet av dårlig lyd. Noen av melodiene forsvant inn i en lag av støy. Men det kunne ikke hindre La casa fantom fra å gjennomføre den kanskje beste konserten på årets hardcorefestival.