Joomla Sport Template

Bodøs egen Magnus Eliassen fylte fredag ut sin del av BHCF. Vel fortjent, og vel utført. Det var rett og slett utrolig koselig.

På scenen står en mann som kan å kommunisere med et publikum, som for anledningen er meget medgjørlig. Da er halve jobben gjort. Den andre halvparten er musikk utført med glede. Det går aldri galt. I tillegg spilles sanger med fengende melodier og fine, hyggelige Magnus-stemmen.

Han vet akkurat hva festivalen er, gjør og betyr. Mellom annenhver låt bryter han ut i et ”Bodø Hardcooore”-rop. Publikum er så enige, og roper tilbake.

Sangene er bra utført. Ingenting å utsette her heller. Magnus storkoser seg på scenen, man ser det så godt, og sangene spiller han så bra han bare kan.

Har man ikke hørt mye av Magnus før, altså ”Lois is Happy”, forventer man en rolig halvtime med kassegitar og det som hører med der. Men Magnus og bandet er mer rock enn det. Etter en litt roligere start, tar det seg opp mot slutten av den korte konserten, med mer av alt det som ikke er roligere.

Et så positivt innstilt publikum som Magnus hadde her, er ikke tunge å be. Han er hjemme, det merker man. Men det er ikke jubel og rop som teller mest, det er stemningen under sangene. Og den er utrolig god. Det er ikke tettpakket foran scenen, men fullt nok. Publikum danser, selv om flertallet har begge beina godt plantet i gulvet. De koser seg. De er med, de synger med, og jubelen øker mellom hver sang.

Hvor mange ganger kan man nevne koselig i en kort, kort konsert-anmeldelse? Ikke nok. Skulle du aldri slutte å spille, Magnus. Skulle man kose seg for alltid. Laise.