Joomla Sport Template

Iskald leverte ei lunken suppe av metall og rock. Innimellom var den til og med varm.

Å spille sist på festivaler kan være en blandet fornøyelse. Bandene før får med seg publikummet til de som er etter, mens sistebandet er helt avhengige av sine egne. Når Iskald gikk på scenen mot midnatt torsdag, var det bare en liten, hard kjerne foran scenen som holdt koken. Dermed ble lokalet veldig åpent og lite stemningsfylt.

Svartmetall er helt avhengig av å skape en stemning rundt musikken. Uten stemningen kan sinte, bredbeinte mannfolk med nekrostemme, fremstå litt barnslig. Iskald klarte ikke å innlemme oss i noe univers, og ihvertfall ikke i et mørkt og dystert et. Når bandet blir bare underholdning, og ikke noe mer, da fungerer det veldig dårlig.

Iskald holder høyt nivå musikalsk, de trakterer instrumentene sine godt. Men låtene deres spriker i alle retninger. De glir inn ut av metall- og tungrocksjangrer uten å la noen av elementene sette seg. Det ene skal hele tiden over til det andre. Schizofrenien i bandet hindrer dem i å holde på lytteren og gjøre musikken til noe større.

Uten stemningen og med de sprikende låtene, utviklet konserten seg til et rent rockeshow. Det iskalde bandet lover i navnet var ikke mye til stede, og det hele ble i stedet en varm og koselig affære. Dog uten de store musikalske høydepunktene.