|
Hva er galt når du ikke lenger skjønner forskjell på en elv og en piggtråd? Dette og mange flere spørsmål ble stilt og forsøkt besvart i Bodø kulturhus tirsdag kveld.
Forestillingen innledes med et nesten timelangt foredrag ved nevrolog Ragnar Stien, om hovedpersonens lidelse; visuell agnosi. Her får publikum innblikk i hva sykdommen innebærer, i medisinske så vel som symptomatiske former. Dette danner et godt grunnlag for å forstå stykket, ikke bare som en rekke latterlige misforståelser, men som en historie om lidelse, uforståelighet og misforståelser. Det gjør historien mye enklere, men samtidig så mye mer kompleks og emosjonell.
Historien er tilsynelatende like enkel som den er tragisk: Dr. P, en glimrende musiker og pedagog, begynner plutselig å forveksle gjenstander, og kjenner ikke igjen bilder av sin egen hustru. Hans lege finner ingen fysiske feil på ham, men han makter ikke å se sammenhenger mellom former og hva de representerer.
Vendepunktet kommer når legen forstår at Dr. P ikke kan bli frisk, og at hans eneste håp er å organisere sitt verdensbilde rundt musikken, for å klare å leve med det.
Michael Nyman’s musikk er ikke helt enkel. Melodilinjer som virker enkle, har ofte uvanlige sprang. Disse akkompagneres av nærmest mekaniske repetisjoner i lett dissonerende akkorder, og gir et inntrykk av at noe ikke stemmer. Scenen er naken, og mørk belysning forsterker inntrykket av noe innestengt og forvirret, som speiler hovedpersonens vanskeligheter.
Ketil Haugaas gjør en glimrende figur som den usikre, uforstående Dr. P. Med keitete bevegelser spiller han ut rollefigurens underlige handlinger med stor overbevisning. Han synger ut sin frustrasjon over sitt ensomme forståelsesunivers, med en innlevelse som grenser mot ekte fortvilelse, og en stemme som gir assosiasjoner til Lasse Kolstad. Selv de dypeste basstoner føles som behagelige dønninger på stille hav.
Det samme kan dessverre ikke sies om de to andre: Tyske Itziar Galdos blir aldri desperat nok i rollen som den fortvilede hustru. I stedet virker det som om hun prøver å overbevise seg selv, like mye som publikum, om at hun virkelig er glad i sin mann. Hun synger nesten som for seg selv, og får oss aldri med inn i sin egen fortvilelse.
Julian Pike i rollen som legen, byr heller ikke på seg selv. Han er stiv som en stokk foran et forklarende lysbilde, og synger som om teksten ikke hadde betydning. Riktignok er det å være lege en svært formell rolle, men det hadde gjort seg med litt sympati. Det er synd, for stemmen bærer godt, men helt overbevisende er det ikke.
Det kunne blitt en fantastisk opplevelse, med et dypdykk i sinnsforvirrelsens konsekvenser. Det er synd at en så flott oppsetning skal tape så veldig på dårlige skuespillere.
|
