|
Team Joddski ga hjemmepublikummet det de ville ha, uten at det greide å ta helt av i Kulturhuset i Bodø av den grunn.
Team Joddski har alltid sagt de skal være Norges mest rocka kor. Og i forhold til de andre korrivalene sine på Det Store Korslaget så var de også kanskje det. Men da Jørgen Nordeng, Håvard ”Jan Steigen” Jenssen og de andre kormedlemmene onsdag skulle ta et endelig farvel med korslageventyret, må man vel kunne si repertoaret til den ellers så vaskeekte rockegjengen var blitt noe utvasket, og i stedet erstattet med halvpompøse solo-klisjé-ballader med høy karaoke- og danskebåtfaktor, i tillegg til en sjanger-bonanza skråstrek virvar, som fikk hjernen og kroppen min nærmest til å gå i helspenn av musikalske uttrykk. Med andre ord en konsert som aldri ville solgt 500 billetter i Bodøs storsal om det ikke hadde vært selveste Team Joddski som sto på scenen. For som nøytral publikummer ble aldri denne konserten det helt store, men for familie og venner var det garantert en innertier.
Nå skal ikke jeg henge ut enkeltopptredener, det tar seg liksom ikke så godt ut i og med at jeg kan risikere å møte vedkommende på gata i morgen. Dessuten liker ikke redaktøren min at jeg er så streng, så jeg skal prøve å beherske meg og i stedet rose det som faktisk var positivt med konserten og som jeg mener er verdt å bruke tid på og skrive om.
Nummer en, og kanskje det mest positive med Bodø, konserten og Team Joddski, er lokalpatriotismen som det oser av i byen og av alle bodøværinger. Man blir nesten litt religiøs der man sitter. Spesielt mot slutten av konserten, når ”Bodø City”, ”Regnfull Natt i Bodø” og ikke minst ”Bodø State Of Mind” ljomes ut over salen, da blir det vanskelig å holde tårene tilbake. Neida, jeg dro den ikke så langt, men jeg fikk faktisk litt gåsehud. Og jeg beundrer virkelig folkene for å ha så stor kjærlighet til byen sin, for maken til lokalpatriotisme er det vel bare Lillehammer som kan skimte med. Og ærlig talt, måtte jeg ha valgt mellom de to byene, så hadde jeg valgt Bodø. Helt sant.
Nummer to, og kanskje det nest mest positive med Bodø, konserten og Team Joddski, var at de ga en pen pengesum på 50.000 til Bente fra Mental Helse Bodø, selv om de ikke vant Det Store Korslaget. Også dro Bente en liten Jørn Hoel-vits av typen at hun hadde med jukselapp, og det samme gjorde Jan Steigen med å dra inn tidenes største jukselapp inn på scenen, og som brakte litt god latter ut i salen. Bautaen i koret, Kristian Krokslett fikk også sin honnør og blomster av Joddski for sin innsats i koret. Som Jørgen Nordeng sa: ”Koret hadde aldri greid dette uten deg”, så det var jo litt rørende. Helt sant.
Nummer tre, og kanskje det nest nest mest positive med Bodø, konserten og Team Joddski, var de få men gode selvskrevne låtene et par av kormedlemmene framførte. Nå er jo Joddski kongen av sampling, remixing og covering av låter. Det er jo nesten blitt hans greie, og han gjør det på en utmerket måte i blant annet nevnte ”Bodø State Of Mind”, ”Sannhetsserum” og ”Booyaka Booyaka”. Men det som virkelig er positivt er når kordronningen med det velklingende og eksotiske navnet, England G. Brooks-Ellingsen, fremfører den vakre og rørende selvskrevne låten ”Northern Norway”, som handler om da hun kom til Norge og kontrastene til USA. Det blir en fint øyeblikk, i tillegg til når Frida Børli Solaker fremfører den selvskrevne låten ”365” fra bandet hennes, The Pink Duo. Men hvorfor metallboisa i koret velger å fremføre en Metallica-låt i stedet for en låt fra sine egne band, Iskald og Trouble Circus, så begynner jeg å lure litt. Jeg klør meg i hodet, og syns det nærmest er på grensen til flaut. Helt sant.
Nummer fire, og kanskje det nest nest nest nest mest positive med Bodø, konserten og Team Joddski, var når koret sang tv-favorittene ”Run To The Hills”, ”War”, ”No One Knows” og ”Get Up, Stand Up”. Den genuine sanggleden koret viser, smitter over på publikum, og folk klapper velvillig med. Morsomt er det også at Joddski-boisa står på et tilsvarende dirigentpodium som under Korslaget og liksom-dirigerer koret i sine matchende røde og svarte antrekk, som minner meg om en blanding mellom Knoll og Tott og Kentucky Fried Chicken-ansatte. Men det morsomste med denne delen er at de mot slutten av de nevnte låtene ovenfor går over på å synge på norsk, og det blir en ganske fiffig vri. For eksempel blir ”Run To The Hills” til ”Spreng for ditt liv” og ”War, what is it good for” blir til ”Krig, ka e det godt for”. Helt sant.
Det er ingen tvil om at Team Joddski er en fargerik gjeng med mange talenter. Og selv om talentet er å allerede parodiere en parodiert karakter, så er det helt greit, så lenge det skaper god stemning. For det var vel det som var poenget med denne konserten, å gi noe tilbake til publikum etter all støtten de fikk under Korslaget. Og greit, det var noe langt, litt dyrt, samt en del kjedelige soloinnslag, men alt i alt vil jeg si Joddski og gjengen leverte en kontrollert seier for de spesielt interesserte på hjemmebane i Kulturhuset. Et verdig punktum for kanskje ikke Norges mest rocka kor, men kanskje Norges mest reggae- og balladeglade-kor.
Bli den første til å kommentere denne artikkelen: J! Reactions • General Site LicenseCopyright © 2006 S. A. DeCaro
|
