| Barne-tv for voksne |
|
| Skrevet av Martin Parker | |
| Sunday 24. January 2010 | |
 “Alt var enklere før" tenker vi når livet er urettferdig. Etter å ha sett "Til Huttetuenes land" vil noen av oss kanskje innse at verden slettes ikke var så enkel før. I det filmen begynner trer vi inn unge Max sine sko. Verden er fortsatt en ny arena og han er ennå fri fra normene og reglene som gjør oss til "voksne". Max er en fri sjel og fantasien er hans bestevenn. Det finnes ikke noe godt eller vondt og rett eller galt. Max vil bare leke, men mangler noen å leke med. Han prøver å få kontakt med vennegjengen til sin storesøster, men de er eldre og spiller ikke etter Max sine regler. Max er den yngste og må derfor klare seg på egenhånd. Etter en krangel med sin mor renner begeret over. I frustrasjon løper Max ut og reiser dit ingen voksne kan plage ham. Til "Huttetuenes land" eller "Where the wild things are" som er filmens orginaltittel. Dette høres kanskje kjent ut? "Alice i eventyrland", "Coraline og den hemmelige døren" og "Drømmen om Narnia" har alle det samme grunnleggende temaet. Dette er historier om barn som nekter å tilpasse seg virkeligheten og heller rømmer til sin egen verden der de selv lager reglene. Filmen er basert på en barnebok med mye bilder og lite tekst. Bildene snakker i stor grad for seg selv, noe de også gjør i filmen. Dialogen mellom Max og Huttetuene er som hentet fra en barnehage. Ofte er den morsom, slik barn ofte er ufrivillig morsomme, men det er bildene som gjør filmen unik. Det er noe barnslig og utemmet over "huttetuene". Du kan se det i øynene og bevegelsene deres at dette er barn i store kropper. Filmen lykkes i å sette publikum inn i et barn sitt hode. I et lite øyeblikk er vi alle "Max" som ikke helt skjønner hvorfor de voksne er så kjedelige og hvorfor ikke alle bare kan leke sammen. Det som virkelig kvalitetsstempler filmen er hovedrollen "Max Records" sin levende og rørende rolletolkning. Spesielt er Records formidabel på et barns hummør som kan snu fra glede til frustrasjon og sinne på noen få sekunder. "Til Huttetuenes land" har ingen klassisk fortellerstruktur der noen må bekjempes for at alle skal få det bra. Dette er ikke nødvendigvis er fortelling for barn, men en fortelling om barn. På samme måte som at "Gjøkeredet" ikke er en film for sinnsyke men om sinnsyke mennesker. Dette er et forsøk på å gjennskape barnets oppfatning av verden og jeg tror mange vil kjenne seg igjen når Max tar oss til Huttetuenes land. Den norske oversettelsen virker tidvis riktig, men ikke alle "monstrene" kler sin norske stemme-donor. Noen av stemmene blir fort anonyme og overfladiske og dermed forsvinner noe av magien.
|
|
| Sist oppdatert ( Sunday 24. January 2010 ) |
