Joomla Sport Template

Det lyser grønt, gult, rød og blått i spottene på scenen. Røykmaskinen sprøyter ut tynn tåke som henger i luften. Tre gitarister , en trommist og en jente på keyboard entrer scenen og inn i sin egen verden.

Med lukkede øyne og en ivrig takttramping synger vokalist Ivar Bowitz inn første låt. En ser ned, en annen står med ryggen til. Silje Halstensen på keyboard står bak et teppe av røyk. Det er ingen kontakt mellom Cold mailman og publikum. Mens bandet spiller står vi og ser på. Det er det. Mengden foran scenen er ivrige og spente, men Cold mailman gjør ingenting for å gripe oss med foruten å fremføre herlig melankolsk musikk.

Cold mailman er nok et Bodøband som tydelig avslører sine røtter. På typisk «bodøsk» sier Ivar «Kjempemessig» når han får beskjed om at de ennå har god tid til å spille to låter til. Likevel seiler ikke bandet med på trenden om å synge på dialekt, men slår heller til med engelske tekster. En etter en tryller de frem sanger med nydlig stemning. Dette er søndagsmusikk med stjernekvalitet. Publikum gynger med og myser tenkende til de rolige låtene "Rendes vous noir" og "True love does exist". 

Bandets musikalske ferdigheter er det ingenting å si på. Dette er flinke folk med evne til å lage god musikk. Scenekunsten mestrer Cold mailman desverre mindre godt. Selv om musikken har både høy kvalitet og et internasjonalt preg, når ikke bandet lenger enn til scenekanten. Hvert enkelt bandmedlem er i sin egen verden. Dårlig samspill og kontakt seg i mellom gjør det hele bedre å lytte til med lukkede øyne enn å se på.

Det er vanskelig å få taket på hvilket utrykk Cold mailman vil gi. Bandet ser ikke ut til å ha noe klart image eller noen spesiell stil. Her utrykkes alt gjennom toner og tekst. Bandet konsentrerer seg når de spiller og gjennomfører konserten uten en eneste synlig feil.

Cold mailman avslutter med en låt vokalist Ivar Bowitz hevder er den beste Bodølåta i historien, "The great escape". Både melodi og tekst er en vakker affære og kan kanskje minne om en blanding av Sondre Lerche og Badly drawn boy. Endelig lokkes det frem et smil hos Ivar Bowitz, og det er sannelig på tide. Dette er vakker musikk - han har all grunn til å smile.