Minor Majority slet med å engasjere i Bodøs rockestue fredag kveld.
Da bandet fredag spilte for første gang på Rock Café var ikke publikum vanskelige å be. Lokalet var nesten fullt og forventningene lå tykke i luften. Etter oppvarming av Petter Carlsen steg endelig østlendingene på scenen og kjørte i gang showet med låta ”Try me” fra deres nyeste album ”Either way I think you know”. Vokalist Pål Angelskår sang låta med en melankoli og sårbarhet som med en gang roet publikum og skjerpet fokuset mot det som skjedde på scenen. Dessverre ble ikke dette fokuset holdt ved like særlig lenge. Etter få sanger ble store deler av publikum mer interessert i å prate seg i mellom, drikke øl og knipse bilder, enn å faktisk høre på musikken.
Først etter tredje låt valgte bandet å kommunisere muntlig med publikum. De kjørte en standard ”Hallo Bodø”-innledning og gikk så videre med sangen ”The Dark Half” fra 2004-plata ”Up for you & I”, en tydelig favoritt blant publikum som både klapper og hyler allerede etter få toner. Låta fremførtes, som de fleste av låtene, både med nerve og innlevelse fra osloguttene, men allikevel kom de til litt for kort. Låtene ble for monotone og lavmælte til å holde på interessen fra konsertscenen over såpass lang tid. Hadde det vært litt større variasjon i tempo hadde kanskje saken vært en annen.
Allikevel var det øyeblikk under konserten der guttene tydelig ga alt og der de virkelig fikk publikum med seg og viste at de hadde gode kvalifikasjoner som live-band. Låta ”She’s a New Yorker” fra debutalbumet ”Walking home from Nicole’s” var et eksempel på det. Dessverre ble disse øyeblikkene få, og det meste av konserten spiller Minor Majority inni sin egen lille boble. Kanskje er ikke musikken deres helt tilpasset konsertscenen?
Konsertens høydepunkter fant man da Pål Angleskår helt alene sang og spilte nydelige ”If I told you, you were beautiful” og da bandet sammen dro superhiten ”Supergirl”, akkompagnert av publikums koring.
Minor Majority presenterte et solid låtmateriale, men musikken deres blir for anonym og monoton i lengden. Konserten har fine øyeblikk, men blir alt i alt litt langdryg.
Kanskje hadde konserten vært bedre med et mer engasjert publikum? Det gjør noe med stemningen at vokalisten i bandet selv må be folk være stille for å høre musikken hans. Det samme gjelder publikummere som kun har hørt én låt av bandet og bruker hvert ledige øyeblikk til å skråle etter nettopp den. Ta det med ro, ”Come back to me” kommer!
Denne gangen gikk det ikke helt for Minor Majority. Kanskje er de mer passende i cd-spilleren ved siden av et glass vin?
SE BILDER FRA KONSERTEN:
Alle foto: Sofie Prestegård
Artikkelen har 4 kommentarer.  1. Verdiløs anmeldelseSkriv inn navnet ditt, UregistrertDette er et sammendrag av konserten, ikke en konsertanmeldelse. Å bruke brorparten av spalteplassen på å greie ut om hvordan publikum responderte på låtene (blir nevnt ved TRE anledninger) og ubegrunnet synsing er ikke anmelderi.
Ved én anledning prøver imidlertid anmelder å gi belegg for meningene sine, men går dessverre kraftig på trynet i forsøket:
"Låta fremførtes, som de fleste av låtene, både med nerve og innlevelse fra osloguttene, men allikevel kom de til litt for kort. Låtene ble for monotone og lavmælte til å holde på interessen fra konsertscenen over såpass lang tid. Hadde det vært litt større variasjon i tempo hadde kanskje saken vært en annen."
Altså, ikke bare er det - for å være grei – en tvilsom passasje rent ortografisk, men den viser også en total mangel på forståelse for både musikk og anmelderi.
Anmelder mener Minor Majority ”kom til litt for kort” fordi hun synes konserten var kjedelig som en følge av at bandet var monotont, lavmælt og ikke hadde ”variasjon i tempo”.
Greit at en anmeldelse er en rimelig subjektiv affære, men forventning ene om at Pål Angelskår i amfetaminrus skulle dra Hendrix-soloer mens han rev av seg t-skjorta - som en motpol til lavmæltheten og mangelen på ”variasjon i tempo” - var det nok ikke mange andre enn anmelderen som hadde.
Det går, med all respekt å melde, ikke an å si at en type musikk ikke egner seg på konsertscenen. Det handler i så fall om hvilket motiv en har for å dra på konserten. Heldigvis.
2. Dette var triste greierhurragutt, Uregistrert Dette var en trist anmeldelse... ga meg absolutt ingenting 3. Takk gud for en ærlig anmeldelse!jippijenta, Uregistrert Du kan tydeligvis ikke ha vært på samme konsert som meg! Og jeg sier bare takk gud for at vi endelig får en ærlig anmelder som ikke prøver å pynte på sannheten. For å si det enkelt, det var en grunn til at folk pratet med hverandre i stedet for å fulge med. Minor Majority er utrolig flinke og jeg har mange av cd-ene deres, men de passer ikke på en konsertscene. Dessuten, hvis du hadde hatt den minste peilig på anmeldelse og/eller musikk så hadde du visst at publikums reaksjoner er veldig viktig. Og det er ikke anmelderen sin feil at du liker en konsert med alt for liten variasjon 4. Uten tittelSkriv inn navnet ditt, Uregistrert Nå ble jeg litt irritert, Jippijenta. Hadde egentlig glemt helt av denne saken, og skulle akkurat se ferdig Skavlan i reprise på SVT, men så ser jeg din rettferdiggjøring av journalistens referat fra Minor Majority-konserten. FAIL!
Bare sånn for å ta det punktvis:
1. Ærlig anmeldelse? Jaha, så alle andre anmeldere lyver til leserne sine? "Joda, denne konserten her var rimelig dårlig. Men vet du hva, vi slenger terningkast 6 på bordet for å pynte litt på sannheten." For all del Jippijenta, hvis du mener at denne anmeldelsen eksponerer den usminkede sannheten om Minor Majority så skal ikke JEG ta livsgleden i fra deg.
2. For å gjenta meg selv til det kjedsommelige: DET GÅR IKKE AN FOR EN ANMELDER Å SKRIVE AT ET BAND IKKE PASSER PÅ EN KONSERTSCENE. Da har man tapt. I alle fall når argumentene er at det er for lavmælt, monotont og har for lite variasjon i tempo.
Hvis du likte musikken på plate, hvorfor i all verden liker du den ikke når den spilles live fra konsertscenen? Selvfølgelig kan ytre faktorer som snakkesalig publikum og mangelen på organisering fra Rock Café sin side (kanskje en sittekonsert hadde vært å foretrekke) påvirke opplevelsen, men er det Minor Majority sin feil? Nei. Skal det påvirke anmelderens vurdering av konserten? Nei. Og for å sitere en klok - men nokså sedat - herremann: Å klage på at det er for lavmælt på en Minor Majority-konsert blir som å dra på Slayer-konsert og klage på at det ikke er noen ballader.
Problemet er imidlertid ganske velkjent. Anmelderen har ikke nok kunnskap om det han skal anmelde, og detter rett i anmelderfella ved å vurdere SJANGEREN (den nedtonede, monotone og stearinlysopplyste pulepoppen) - ikke KONSERTEN.
3. Man kan nevne publikums reaksjoner i en anmeldelse, men det holder å gjøre det i en bisetning. Å gjøre det til det bærende argumentet i hele anmeldelsen er imidlertid ganske drøyt. Hvis publikums reaksjoner er det viktigste, kan man heller dele ut penner i døren og sende rundt ei adjektivhistorie slik at alle kan fylle inn litt hver.
4. Bare for å påpeke den rosa elefanten som løper rundt i rommet nå, hva i all verden er det dere mener når dere snakker om "variasjon i tempo" som om det er _det_ som står øverst på sjekklista til en musikkanmelder? "Valsetempo, check. Spinningtempo, check. Nemmen, nå har vi hatt nok variasjon i tempo til å gi toppkarakter dere!"
(Jada, jeg tror jeg forstår hva dere _egentlig_ mener, men ikke helt klarer å uttrykke. Men da kommer vi bare tilbake til "bla bla bla bla...å klage på at det er for lavmælt på en Minor Majority-konsert blir som å dra på Slayer-konsert og klage på at det ikke er noen ballader" og "forventningene om at Pål Angelskår i amfetaminrus skulle dra Hendrix-soloer mens han rev av seg t-skjorta - som en motpol til lavmæltheten og mangelen på ”variasjon i tempo” - var det nok ikke mange andre enn anmelderen som hadde...bla bla bla".
Anmelder, det hadde vært litt befriende om du også kom på banen. Bare sånn for å forklare hva du mener med noen av de tingene som du skriver i anmeldelsen :) J! Reactions • General Site LicenseCopyright © 2006 S. A. DeCaro |
