|
Skrevet av Jonas Pettersen
|
|
Thursday 10. September 2009 |
The xx er «blodets hvisken og benpibernes bøn».
Året er 1980 og det er natten før Manchester-bandet Joy Division skal legge ut på sin første USA-turne. Den 23 år gamle vokalisten, gitaristen og låtskriveren Ian Curtis legger Iggy Pop-plata «The Idiot» i platespilleren før han lunter ut på kjøkkenet. Tonene fra åpningssporet «Sister Midnight» høres fra platespilleren i stua idet han klatrer opp på kjøkkenbenken og kaster renneløkka over bjelken i taket.
Resten er historie.
Lite kunne imidlertid Curtis vite at mytifiseringen av omstendighetene rundt selvmordet hans skulle gjøre ham til ett av rockehistoriens hittil største ikoner. For sammen med blant andre The Cure og Echo & the Bunnymen, har Ian Curtis’ Joy Division gitt britiske, bleike og angstfylte tenåringer et eyelinerfylt ansikt.
De fire London-baserte tjueåringene i The xx er nok blant disse.
For de sylskarpe gitarene, den stramme og kliniske trommemaskinen, den stakkato rytmen i bassen og de kjølig forføreriske vokalfraseringene på debutplata deres «xx» [sic], sender tydelige nikk til de overnevntes rennesteinsromantiske diskografier.
Så langt er det ikke mye som skiller The xx fra horden av bandpastisjer som har raidet den dystre delen av britisk musikkhistorie med sine stilistiske kopimaskiner, helt siden New York-bandet Interpol på mange måter redefinerte postpunksjangeren i 2002 med debutalbumet «Turn on the Bright Lights».
Forskjellen mellom Londons purunge stjerneskudd og resten av røkla, må da være at The xx ikke stjeler med vilje. De er ikke innstudert kule, har ikke lest seg opp på «How to become a rock star – for dummies», men lager bare den musikken det faller dem naturlig å lage, helt uavhengig av gjeldende musikktrender. Hvilke andre tjueåringer kunne det for eksempel falt inn å gjøre en cover av den amerikanske R&B-duoen Womack & Womack, slik The xx gjorde i vinter? Og på platas iTunes-bonusspor tolker de Aliyahs «Hot Like Fire».
Denne sjangermiksen av varm R&B og humørløs anglofili gjør at et rent postpunkstempel ikke blir dekkende. Post postpunk, kan vi kalle det.
«Xx» åpnes stemningsfullt med Baria Qureshis hypnotiske og monotone gitarspill, akkompagnert av Oliver Sims og Romy Madley Crofts drømmende vokal på låta «Intro». Sims sløve og snakkesyngende stil utfyller Madley Crofts krystallklare og kjølige ungpikestemme på en måte som gir harmoniene friksjon og en konstant nerve.
Tematisk sirkler plata særlig rundt sex, desperasjon og menneskets iboende ondskap. men også rundt bruken av kjemiske substanser, med blandingen av nervøsitet og aggressivitet som følger med når nedturen kommer.
Best kan denne følelsesmessige berg- og dal-banen forklares i låtene «Crystalised» og «Heart Skipped a Beat». De lever i en slags symbiose, et gjensidig parforhold, der begge er like avhengige av hverandre selv om de representerer hver sin side av rusen. Det begynner oppspilt og ivrig på «Crystalised», med Sims som selvsikkert proklamerer «I could give you so much more/Make you feel like never before/Welcome, they said, welcome to the floor». Så setter den uunngåelige virkeligheten inn på den selvransakende «Heart Skipped a Beat». Den hissige trommemaskinen fungerer som et slag i magen og Madley Croft kommer med resignasjonen: «I'll forgive and forget before I'm paralyzed/Do I have to keep up the pace to keep you satisfied».
På «Shelter» møter flørtende gitarer Romy Madley Crofts eggende vokal på platas mest seksuelt ladede låt. Med overbevisning reflekterer hun rundt et emne man normalt ikke forventer at ungdommer har et særlig lettvint forhold til. «Maybe I had said, something that was wrong/Can I make it better, with the lights turned on», bønnfaller hun med poetisk integritet.
Platas kanskje vakreste øyeblikk befinner seg på låta «Stars». Det bygges sakte opp mot klimaks, ved hjelp lengtende pianotoner og vokalduoen Sims/Madley Crofts angrende røster, for så å kuliminere i et ingenting – et gedigent antiklimaks. Et modig og overraskende grep.
Og det er vel det plata kan oppsummeres som: modig og overraskende. Både maksimal og minimalistisk på samme tid. Lytteropplevelsen har vært mektig og storslått, men siden nerven og disiplinen ikke har latt seg slå i hjel, har det ikke blitt for mye staffasje.
The xx var nok det Knut Hamsun lette etter da han på slutten av 1800-tallet kritiserte den norske realismen: Dette er «blodets hvisken og benpibernes bøn».
Artikkelen har 4 kommentarer.  1. Uten tittelEmil, UregistrertEr dette samme Jonas Pettersen som jobber i Dagbladet? Bra anmeldelse! 2. ZtesLXchZkcdertrendler, Uregistrert Viagra en ligne =PP cialis >:O online viagra 02727 online cialis 1774 3. YilLsnzfWxGisNlbEqCcatliat, Uregistrert cialis levitra viagra dnrmax get rx for tramadol online chofwc viagra bnlczg accutane purchase 7662 propecia :-( 4. YRxQkbVMThoRPDZKmrJjono64a, Uregistrert health insurance statistics 686 homeowners insurance florida wtea auto insurance 51270 health insurance quotes :OOO florida home insurance :-[ J! Reactions • General Site LicenseCopyright © 2006 S. A. DeCaro |
|
Sist oppdatert ( Monday 21. September 2009 )
|
