| Følelsesløst fra Stavanger |
|
| Skrevet av Martin Parker | |
| Wednesday 09. September 2009 | |
|
Rottenetter følger en oppskrift som ofte fungerer i amerikansk film. Dessverre mangler filmen de virkelig gode ingrediensene. Vi befinner oss i Stavanger, og Jonny Kristiansen (Christian Rubeck ) er i ferd med å bli partner i Sagen Finans. Jonny er villig til å ofre alt for selskapet, men blir dolket i ryggen av Frank Sagen (Fridtjov Såheim) som er sjef i firmaet, og derav følger en historie om hevn, rettferdighet og vonde minner. Rottenetter er full av de klassiske klisjeene fra den amerikanske spenningssjangeren. Hovedpersonen har en lys fremtid, men dolkes i ryggen av noen han stoler på, og bestemmer seg for å ta hevn. Karakterene er som hentet fra en handleliste for en god, salgbar spenningsfilm. Skurken, kjærlighetsobjektet, informanten, den moralske storebroren og hovedpersonen som i løpet av filmen tar den riktige avgjørelsen, er alle representert. Formelen er brukt utallige ganger i Hollywood, og ofte er resultatet spennende, om ikke direkte originalt. Rottenetter er ingen av delene. Manuset i de gode spenningsfilmene er avhengige av skuespillere som kjenner håndverket. Det er viktig med innlevelse og god kjemi. De skal snakke til hverandre, ikke holde hver sin monolog, noe som ofte er tilfellet i Rottenetter. Det virker som om de ikke tror på det de skal si selv, og dermed er det vanskelig for publikum å leve seg inn. Dialogene er en blanding av mumling og forutsigbarhet som gjør filmen tom og uengasjerende. Den eneste som kaster litt liv over rollefiguren sin er Fridtjov Såheim, som til tider virker truende og ubehagelig, men er tilgjengjeld overspilt og fremstår dermed som en parodi på seg selv. Historien mangler også de virkelig gode scenene som setter i gang følelser i form av frykt, glede, spenning, hat eller medfølelse. Rottenetter er kun et skittent speilbilde av en god Hollywood-thriller, der de beste og avgjørende øyeblikkene mangler. Både Silje Salomonsen, Christian Rubeck, Fridtjof Såheim og Kristoffer Joner har spilt overbevisende roller i tidligere filmer, men Rottenetter bruker et amerikansk konsept som passer best i amerikanske filmer. Følelsen du sitter igjen med etter filmen er som en grå søndag, der du kun husker hvilken kjedelig dag det var. Selv om Rottenetter mislykkes som underholdning, må det nevnes at musikken er særdeles behagelig og forsterker de ellers livløse scenene. Thomas Dybdal sin musikk følger elegant tempoet i filmen, og nattklubbscenene fylles av behagelig elektronika, som setter deg i et avslappet modus. |
|
| Sist oppdatert ( Wednesday 09. September 2009 ) |
