|
Filmer om spill er tidligere laget med vekslende hell. Hvordan fungerer så filmen hvor det ekte liv er avhengig av overlevelse i det digitale?
Ordet «gamer» har gått igjennom en historisk forandring. Først forbeholdt spesielt interesserte med tilholdssted på den mørke arcadehallen, hvor fargede lysglimt ville gitt selv blinde en heidundranes aften. Så til en WOW-spiller med oransje microlasagne-flekker på sin mamma-vaskede XXXXXL hvite t-skjorte, som for øvrig har blandet seg med 14 dagers svette. En karakter i filmen passer (så vidt) inn i denne kategorien, minus t-skjorten. Nylig har ordet fått økt sosial, og gjerne forspill-aktig betydning, med Singstar, Guitar Hero og Wii, selv om mange slike brukere ikke ville kalt seg selv gamere. Spill har uansett blitt big business, og Hollywood har kastet seg over flere konverteringer fra spill til film, uten å ha lyktes helt med flere av dem, rent filmatisk sett. Nå er likevel filmen «Gamer» her. En film der spilleren styrer et ekte menneske i spillverden og har håndkontroll på hans skjebne.
Plottet i filmen kan minne om en slags blanding av «The Matrix», «Gladiator» og den kanskje litt mindre kjente «Death Race». Dødsdømte fanger får en siste sjanse til å unnslippe sin henrettelse ved å delta i digitale kamper, som sendes på TV. Overlever de 30 av dem uten å dø, vinner de sin frihet. Nokså likt «Death Race» så langt. I disse kampene er fangene derimot slaver for en ukjent spillers kontroll, med unntak av vår helts lille hjelper. Gamer veksler litt mellom frihet i den ekte og digitale verden som «The Matrix» og spiller videre på frihetsberøvelsen med slaveri-tematikken og «kjemp for livet-følelsen» fra «Gladiator». Å låne eller henvise til andre filmer trenger absolutt ikke være noe negativt, men blir dessverre i «Gamer» et generelt problem. Filmen prøver på for mye på en gang og uten å helt finne sin egen stil i prøv-og-feil-utførelsen. En slags «artist or ape» vurdering fra «The Late Show» med David Letterman er nok ikke nødvendig her - man sier bare «ooo ahha».
Plottet i seg selv kunne ha fungert om jeg hadde brydd meg om noen av karakterene overlevde. I alt for typisk spillånd er derimot hovedkarakteren Kabel (sett inn egen støpsel- eller avføringsspøk her), en nokså endimensjonal og stille fyr som vil redde sin kone og datter. Nobelt nok i seg selv, men uten å fungere helt ettersom vi aldri får se noe av familieforholdet utdypet nok. Dette trenger ikke være en hindring dersom action-scenene i filmen er underholdende. En god mulighet med Gerard Butler (King Leopold i «300») til å sparke litt rompe i rollen som Kabel (ingen spøk ment).
Uheldigvis blir «Jason Bourne»-effekten med rask klipping mellom ulike bilder, tilsynelatende tatt av en kombinert epileptiker og parkinson-pasient, mer forstyrrende enn kul her. Den litt skurrete effekten som skjer i skyte-scenene bidrar også til å være mer plagsom, selv om den hinter litt om skillet ekte-uekte og virkelighet-digitalt. Bruk av første persons vinkel (som de eneste seerverdige sekundene i filmen om spillet «Doom») kunne bidratt til å skape stemning og vise kildematerialet spill bedre.
Forholdet mellom påvirkning fra spill og potensiell utøvelse i den virkelige verden er et spennende og fortsatt aktuelt tema, som filmen kun såvidt berører. Det samme kan sies om medias og menneskers dyrking av det groteske og stadig mer ekstreme. Flygende bein føles kastet inn i filmen, kun for å få det med. Nakne pupper og rumper i miniskjørt så små de kan blomstre ut i en regnbuefarget park, mens The Blood Hound Gang`s «Let`s do it like they do on the Discovery Channel» dundrer på høres kanskje litt ekstremt ut i ordform, men fungerer ikke helt som filmkunst. Jeg må likevel innrømme jeg trakk på smilebåndet da en Paris Hilton-stor hund pisset på sin Paris Hilton-lignende eier. Noe bra gjør denne filmen.
Og dette kan sies om filmen som helhet. Har du sett andre anmeldelser på «Gamer», vil du raskt se den er nr. 1 i å få terningkast 1 for tiden. Slike filmer pleier å være latterlig dårlige og kan være verdt å se nettopp av samme grunn. Selv føler jeg ikke at «Gamer» er så dårlig, men heller ikke verdt å se vel å merke. Den vil bli husket, eller raskt glemt, som en film som kunne vært bedre med mer enhetlig fokus på historie. God og variert lysbruk og gode skuespillere som nevnte Butler, i tillegg til en hederlig jobb av Michael C. Hall (TV-seriene «Dexter» og «Six Feet Under») som skurken Castle, klarer fortsatt ikke å redde «Gamer» fra å bli kun potensielt sosialt akseptert. Elementene i filmen er på en måte til stede, men ikke klipt sammen riktig. Gamers er fortsatt lamers på film.
Bli den første til å kommentere denne artikkelen: J! Reactions • General Site LicenseCopyright © 2006 S. A. DeCaro |
