|
Et varmt, lunt og velspilt popalbum, som skapt for mørke høstkvelder.
Det er akkurat som om Norge er blitt det nye Sverige på mange måter. For all del, jeg sier fortsatt ikke nei takk til en tur på Liseberg, kjøpe billig sprit eller dra på Godisfabrikken. Det jeg prøver å si er at svenskene for et par år siden kunne levere det ene glitrende popalbumet etter det andre, anført av band som Suburban Kids With Biblical Names, Jens Lekman og Shout Out Louds, mens det nå er norske band som My Little Pony, Hiawata! og The Little Hands of Asphalt som er i ferd med å bli Skandinavias ukronede konger av popmusikken. Men det er kanskje en annen diskusjon, Dylan Mondegreen er tross alt fra Eide i Romsdalen. Og hei! Han solgte faktisk 301 eksemplarer av debutalbumet sitt ”While I Walk You Home” på Filippinene.
Du husker kanskje de to søte og forsiktige sommerlåtene ”Wishing Well” og ”Girl In Grass” du hørte på radioen din for to år siden, og som du trodde Kings of Convenience hadde gitt ut uten å si det til noen. Men så var det bare lille Børge Sildnes, som han heter til daglig.
Og allerede på første spor ut, ”(Come With Me To) Albuquerque”, skjønner du at Dylan Mondegreen ikke var noen døgnflue. Han leverer som på debutalbumet, et fjellstøpt og behagelig softrock-album i særklasse. Og det som er litt morsomt er at han skrev denne låten som et ønske om å få høre mer fra de britiske pop-geniene i Prefab Sprout og den briljante Paddy McAloon. Og tror du ikke sannelig at ønske hans gikk i oppfyllelse? Prefab Sprout gir nemlig ut ny cd 7. september, og har fått tittelen: ”Let’s Change The World With Music”. Men nok om det.
Espen Lind ga meg i fjor sommer varige mén da han i den hjerteskjærende ”Scared of Heights” nærmest voldtok den ellers så lystige og lekne ukulelen. Men heldigvis for popmusikken får vi si, retter Dylan Mondegreen opp det inntrykket betraktelig når han på tittelsporet gir ukulelen nytt liv i harmonisk samspill med blant annet hand-claps, saxofon og klokkespill. Pop-perlene står i kø, og med andre låter på plakaten som ”Bantamweight Boxer”, ”A Skin Too Few” og ”Love Has Overtaken Us”, sender Dylan Mondegreen sine aller beste tanker ut til band som Belle & Sebastian og Todd Rundgren, så vel som å børste støv av gamle Simon & Garfunkel- og Beach Boys-plater.
Med andre ord er ”The World Spins On” det vakreste, lekreste og mest gjennomførte og fengende popalbumet du kommer til å høre i høst. Avslutningsnummeret ”Last Day of Harvest” tror jeg fort kunne ha sneket seg med på soundtracket til en moderne versjon av Grease, hvor Danny og Sandy på siste skoleball omsider finner hverandre, stikker avgårde i en bil, og kliner hemningsløst på en avsides ås, mens de vakre stjernene og den lette brisen sakte smyger seg forbi.
Og når kveldene blir mørkere, dagene kaldere og bladene gulere, kommer det ikke til å være noe som er bedre enn nystekte vafler, gode venner og Dylan Mondegreen på cd-spilleren. Jeg gleder meg!
Bli den første til å kommentere denne artikkelen: J! Reactions • General Site LicenseCopyright © 2006 S. A. DeCaro |
